Byråkrater, politikere og miljøaktivister har kommet seg hjem fra klimamøtet i Paris. De kunne alle ta med seg billig vin, sprit, røyk og snus på veien hjem.
De samme folkene ønsker helt sikkert at vi skal drikke mindre alkohol og bruke mindre tobakk, det er i alle fall offisiell norsk politikk. Vi skal også fly mindre, men taxfree-handelen gjør flyreisene mer attraktive. Avinor håver inn penger som kan brukes til å bygge ut norske flyplasser. Flyplassene er senter for kjøpepress, og et sted for servering av mat vi helst skal spise mindre av. Hadde ikke denne handelen vært en lang tradisjon hadde ingen funnet på å innføre det. Det skal likevel et politisk under til for å fjerne et slik gode. I valget var alle for det grønne skiftet, bare det ikke går utover deres egnevelgere. Miljøpolitikk er lettest å være for hvis du ikke merker det sjøl.
Gjør biffen
Det er ikke sikkert alle liker det, men Paris-vedtaket legger vekt på CO2-utslippene skal belastes der utslippene virkelig skjer. Hvis en biff produseres i Brasil skjer det meste av utslippene der og Brasil må ta belastningen. Den norske oljeproduksjonen har ansvaret for utslippene som skyldes selve produksjonen, men ikke forbruket av oljen i andre land.
Samtidig med møtet i Paris ble det lagt fram en grønn skattekommisjon med 80 konkrete forslag. Hva er det som skal til for at vi skal få innhold i munnhellet «et grønt skifte»? Kommisjonen fikk ikke så mye oppmerksomhet, men deres prinsipp er veldig enkel. Det skal koste mer å skade miljøet – markedsmekanismen skal brukes. Det som det bør brukes mindre av blir dyrere. Blir forbruket mindre vil produksjonen følge med – markedet fungerer. Det Norge kan bidra best med i skiftet er å redusere vår egne utslipp og bruke energien mer effektivt.
Sukkertøy
Vi må spise mindre rødt kjøtt fordi produksjonen av dette kjøttet gir stort utslipp av CO2. En tredjedel av CO2-utlippene i Trøndelag kommer fra landbruket. Vi kan ikke lenger stimulere rødt kjøtt gjennom produksjonsstøtte. Vi kan ikke subsidiere det vi skal forbruke mindre av. Forslaget er knapt blitt kjent før landets sterkeste og dyktigste lobbyister, bondeorganisasjonene, er ute med sine protester. Det er en politisk umulighet fordi det går ut over deres interesser.
Utvalget sier at el-biler fortsatt kan ha fordeler, men ikke med gratis drivstoff, gratis parkering, ingen bompenger, og få avgifter. Vi skal jo ikke stimulere til mer biltrafikk og flere biler i bysentrum. Det er ikke fornuft i at Trondheim sentrum fylles opp av 6000 som skal på jobb til gratis firmaparkering eller friplass for elbiler. Selvfølgelig hyler Zero, Bellona og NAF sine protester inn i mikrofonstativene. Vi må ikke ta bort sukkertøyet.
Blir bedre
Det må bli dyrere å kjøre bil, ikke minst inn til byer i rushtida. Det må satses på kollektivtrafikk. Det er en del av det grønne skiftet. Derfor er det rart at mer motorvei fortsatt går foran en framtidsrettet jernbane i Trøndelag. Ikke alle tar inn over seg at prognoser bygd på fortida ikke kan brukes når vi skal ha ei ny framtid.
Til nå har det såkalte grønne skiftet ikke preget våre liv i særlig grad. Forbrukerkarusellen i julestria bekrefter vel det. Det er nå framover det vil merkes, men ikke til noe verre. Det som er fint er at vi får et bedre samfunn av det. Vi klarer oss godt uten billig sprit på flyplassen og latterlig billige flyreiser. Vi kan leve godt med å bruke mindre rødt kjøtt. Vi taper ikke mye på å sette bilen igjen hjemme, også elbilen, og ta bussen til byen. Så lover skattekommisjonen at de 25 til 30 milliardene vi skal betale for et bedre miljø skal bli skattelette for bedrifter og folk flest. Det er ikke akkurat skremmende. Men politikk er som kjent satt sammen av en dose fakta og en dose følelser. Forhåpentlig ender det opp i en god dose grønn fornuft.
